Mellom 1930 og 1960 ble nesten 300 000 hektar skog grøftet i Norge for å drenere ut våt skogsjord og gi trærne bedre vekstvilkår. I dag regnes 91 prosent av disse arealene som produktiv skog. Nygrøfting ble forbudt i 2006, men vedlikehold av eksisterende grøfter – såkalt grøfterensk – er fortsatt tillatt og aktuelt.

Studien kombinerer feltmålinger, statistiske analyser og modellberegninger. Forskerne har sammenlignet vekst på grøftet og ikke-grøftet skog på organisk jord, og brukt en datamodell til å simulere hvordan klimagassutslippene fra jorda endrer seg når grunnvannet senkes etter grøfterensk. Resultatene viser tydelig økt trevekst, særlig på middels og god bonitet.

Klimabildet er mer sammensatt. Når grunnvannet senkes, får jorda mer oksygen, noe som øker nedbrytningen av organisk materiale og dermed CO₂-utslippene. Samtidig påvirkes metan og lystgass. – Metan dannes under svært våte forhold, mens lystgass særlig dannes når jorda veksler mellom vått og tørt. Begge er langt sterkere klimagasser enn CO₂, forteller NIBIO-forsker Andreas Hagenbo.

Modellene viser en viss reduksjon i samlede klimagassutslipp på enkelte arealtyper etter grøfterensk, og karbonopptaket i trærne øker. Hagenbo understreker likevel at usikkerheten er stor: – Vi ser også at nettogevinsten i stor grad skyldes beregnede reduksjoner i lystgass, og denne effekten er ikke statistisk sikker. Derfor er den samlede klimaeffekten av grøfterensk for usikker til å brukes som grunnlag for å definere tiltaket som et klart klimatiltak eller å knytte klimakreditter til det.

Den økonomiske analysen er tydeligere. Grøfterensk fremstår som lønnsomt på middels og høy bonitet for alle treslag, og særlig for gran, fordi verdiøkningen av økt tilvekst mer enn oppveier kostnadene. På lav bonitet er bildet mer usikkert. Forskerne peker på at tallene bygger på nasjonale gjennomsnitt, og at lokale forhold kan gi andre svar.

– Før grøfterensk kan regnes som et sikkert klimatiltak, trengs feltmålinger for å dokumentere effektene i praksis. Modellene må også valideres mot slike feltobservasjoner, avslutter Hagenbo. Studien er publisert i NIBIO POP, 12(8), 2026.